Sykdom forårsaket av calicivirus er mer vanlig enn sykdom forårsaket av herpesvirus.

Herpesvirus

Herpesvirus er kortlivet i miljøet og overlever ikke lengre enn et døgn. Smitte spredning skjer derfor hovedsakelig når kattene har nære kontakt. Viruset kan også transporteres på for eksempel fuktige hender og smitte på den måten, men dette er ikke like vanlig som via direktekontakt.

Herpesvirus kan forårsake ulike typer sjukdommer. Mest vanlig er en alvorlig øvre luftveisinfeksjon hos kattunger. De blir ofte kraftig allmennpåvirket: de får feber, blir sløve og vil ikke spise. De nyser, får en kraftig snue og ofte også øyebetennelse som gjør at de kniper med øynene.

De kan renne kraftig fra snute, øyne og munn (sikler). I alvorlige tilfeller kan de også få puste besvær. Hos små kattunger og voksne katter med et dårlig immunforsvar kan dødeligheten bli høy, men for øvrige katter er den lav. Den kraftige, akutte infeksjonen kan dog gi så alvorlige skader at kattene får problemer med kroniske betennelser i nese, bihuler og øyne.

Calicivirus

Calicivirus tåler mer enn herpesvirus og kan overleve i miljøet i oppimot en uke, kanskje lengre om det er fuktig. Den mest vanlige smitteveien er dog direktekontakt også for calicivirus. Calicivirus forårsaker oftest en mildere sykdom enn herpesvirus. Det mest typiske er feber, sår i munnen (framfor alt på tungen) og mild snue. Sårene i munnen kan gjøre så kattene sikler mer enn normalt.

Typisk for en del calicivirus er at de forårsaker feber og halting hos kattunger. Haltingen kan variere mellom ulike ben og går som regel over på et par døgn. Langvarig infeksjon med calicivirus har blitt koblet opp mot munnhuleinfeksjon. I prinsipp alle katter som har fått infeksjon med herpesvirus blir bærere av viruset som da ligger hvilende i kroppen for resten av livet.

Katter som bærer på herpesvirus kan iblant utsondre viruset og er da en smitterisiko for andre katter. Katter som har blitt infisert med calicivirus kan også bli kroniske bærere av viruset, men de fleste blir ikke det, men slutter etter en tid å utsondre viruset. Når kattene bærer på calicivirus ligger viruset ikke hvilende men det utsondres i spyttet mer eller mindre hele tiden.

I en svensk undersøkelse hadde 14 prosent av katteoppdretterne med helt symptomfrie katter en katt som utsondret calicivirus. En slik katt er en smitterisiko for eventuelle kattunger. De fleste vaksiner er utviklet for å beskytte dyret mot sykdom, ikke mot å bli smittet. Dette gjelder også for vaksinen mot katteinfluensa. Det innebærer at vaksinerte katter kan være bærere av virus og smitte andre katter.

Kattunger får en beskyttelse mot sykdom via morsmelken når de dier. Denne beskyttelse gjør at ungene kan smittes av sin mamma om hun utsondrer herpes- eller calicivirus, uten at de viser noen eller kun veldig milde symptomer. Disse ungene kan siden i sin tur smitte andre katter. Dette er en forklaring på at til tross for at sykdommen katteinfluensa er mindre vanlig nå når mange katter vaksineres så er viruset ikke mindre vanlig. I flere land har man tatt virusprøver fra katter og konstatert at vaksinasjonene til tross så har de friske virusbærerne ikke minsket i antall.

Vaksinasjoner

Alle kattunger skal vaksineres mot herpes-og calicivirus (katteinfluensa). Grunnanbefalingen er at unger vaksineres to ganger, den første ved åtte til ni ukers alder. Om smittefaren er høy kan man gi en ekstra vaksinasjon tidlig, fra seks ukers alder. Til grunnvaksinasjonen hører også en vaksinasjon ved et års alder.

For voksne katter som lever under en høy smitterisiko kreves deretter årlige vaksinasjoner. Om smitterisikoen bedømmes som lav holder det å vaksinere hvert andre til tredje år. Ettersom katteinfluensa er en kontaktsmitte er det kontakt med andre katter som er en smitterisiko, jo flere katter desto høyere smitterisiko, framfor alt om kattene tidligere har hatt symptomer på katteinfluensa.