På 1800-tallet ble han etterfulgt av Pasteur som lagde vaksiner blant annet mot rabies. Den viktige oppdagelsen var at serum fra individer som har gjennomgått en infeksjon kunne overføres og dermed gi en beskyttende effekt på individer som ikke hadde gjennomgått infeksjonen.

Slik passiv immunisering, overføring, ble lenge foretrukket i stedet for en aktiv immunisering, vaksinasjon. Årsaken til dette var først og fremst problemer med sikkerheten i de første vaksinene. De var levende, men svekkede (alternativt med smittestoffer fra andre dyreslag) og det var en vanskelig balansegang å svekke de såpass at de fortsatt beskyttet mot smittestoffene, men uten risiko for at sykdommen skulle utvikles.

Levende vaksiner ble lenge anslått til å være ganske risikofylt sammenliknet med avdøde/inaktive vaksiner. Avdøde/inaktive vaksiner er likevel ikke alltid uten risiko. Visse bivirkninger er hyppigere koblet til avdøde/inaktive vaksiner enn levende, og særlig til innholdet av adjuvans (et stoff som tilsettes vaksinen for å gi bedre effekt) i vaksinen.

Mer effektiv beskyttelse

Trenden har nå snudd siden levende vaksiner stimulerer immunforsvaret bedre og dermed gir en mer effektiv beskyttelse. Utviklingen og bruk av levende vaksine har økt. Vaksinasjoner anses som et av de mest kostnadseffektive metodene for å forbedre helsenivået hos både mennesker og dyr. Den viktigste årsaken til vaksinering av katter og hunder er å forbedre dyrevelferden.

Vaksinasjonene sparer utallige dyr for sykdom og død, i tillegg til at de slipper fortsatt lidelse og nedsatte funksjoner også etter sykdommens akutte periode. Vi skal heller ikke undervurdere det faktum at vaksinasjoner gjør at færre sykdommer overføres fra dyr til mennesker (zoonoser). Vaksinen mot rabies er det viktigste eksempelet på dette.