Tennene er oppbygde av tre stoffer, tannben, sement og emalje. Emaljen er hardest og slites ikke like fort som de andre delene. Emaljen er også plissert og på den måten skapes en tyggeoverflate med skarpe kanter, som effektivt maler i stykker gress. Dette maleverktøyet skapes kontinuerlig etter hvert som tennene slites. Samtidig vokser hestens tenner ca 2 mm per år, noe som er omtrent like mye som de slites og de holder seg derfor like lenge.

Tennene slutter å vokse i tjueårsalderen. Deretter kan hesten leve på gress (grovfôr) bare til det at tennene er slitt helt ned. Det pleier å ta et ti-tall år, men det varierer mellom individer. I naturen er den vanligste dødsårsaken blant de store gress-etende dyrene at de sulter i hjel på grunn av nedslitte tenner.

Hestens tannsett

Hesten har akkurat som oss to sett av tenner, dels melketenner og dels permanente tenner som suksessivt erstatter melketennene. Hesten har 24 melketenner, 12 framtenner og 12-14 premolarer (fremre kinntenner). Premolarene finnes ved fødselen eller kommer frem under de to første ukene. De fremste framtennene finnes også ved fødselen eller kommer frem under den første uken, mens neste kommer mellom 4 og 6 uker. De ytterste kommer først frem mellom 6 og 9 måneders alder.

Melketennene byttes suksessivt ut mellom 2,5 og 4,5 års alder. De første molarene (indre kinntenner), som det kun finnes en permanent oppsetning av, bryter frem mellom 9 og 12 måneder, de andre ved ca 2 år og de tredje mellom 3,5 og 4,5 års alder. Hjørnetennene, som også kun finnes som permanente og kun hos hingster og vallaker, kommer mellom 4 og 5 års alder.

Unghesten får altså fullt tannsett først ved ca 9 måneders alder, da også de første molarene bryter frem. Denne tiden samsvarer med den naturlige avvenningsalderen, da føllet skal begynne å leve helt og holdent av gress. Fullt tannsett (40 - 42 tenner) har likevel ikke hesten før mellom 4 og 5 års alder. I forbindelse med tannbytte eller når nye tenner bryter frem er det ikke uvanlig at hesten spiser dårligere på grunn av ømhet eller annet ubehag i munnen.

Hestens spyttproduksjon

Hesten tygger normalt fôret omsorgsfullt. Underkjeven er smalere enn overkjeven, noe som medfører at hesten bare kan tygge på en side av gangen. Derimot kan hesten bevege kjeven i sideledd, noe som gjør at den kan tygge med roterende bevegelser, som effektivt maler i stykker fôret mot emaljekantene.

Friske tenner maler normalt ned høy og gresspartikler til en lengde på mindre enn 1,6 mm. To tredjedeler av partiklene i hestens magesekk er mindre enn 1 mm. Grovfôr krever betydelig flere tygginger enn kraftfôr og tar lengre tid å spise. Dette har betydelse dels for salivproduksjonen, som stimuleres av at det er fôr i munnhulen, dels for hestens mentale opplevelse av å ha "spist ferdig".

Spisetider, min/kg fôr (etter Meyer)

Fôr

Spisetid

Høy

40

Halm

40-60

Havrekjerner, hele eller knuste

10

Fôrblanding, pelletert (4-8 mm)

10

Fôrblanding, upelletert

20

Spyttets funksjon er å bløte opp fôret, slik at det går lettere å svelge. Spyttkjertlene produserer slimrikt spytt som smører fôret, slik at det enda lettere passerer gjennom fôrstrupen. Når hesten får fôr som den raskt tygger istykker, produseres det mindre spytt. Det medfører at fôret ikke blir tilstrekkelig gjennomfuktig og risikoen for at det skal sette seg fast i fôrstrupen øker.

En middelstor hest produserer 10-30 l spytt per døgn, desto mer grovfôr jo høyere produksjon. Spyttet har et nøytralt pH, men kan til viss del bufre sure stoffer. Det er fordi at det inneholder bikarbonat. Konsentrasjonen øker med sekresjonstiden og bufferkapasiteten er dermed avhengig av den tid hesten spiser. I motsetning til vårt eget spytt inneholder ikke hestens spytt noen enzymer.

Tiden som hesten tygger og svelger påvirker også dens "spisemotivasjon". Et fôr som spises opp for raskt gjør at hesten fremdeles har en sterk vilje til å spise selv om fôret er oppspist og den har fått tilstrekkelig med næring. Dette øker risikoen for at hesten utvikler atferdsforstyrrelser.