Hesten har svært velutviklede sanser, hørsel, syn, lukt, smakssans og følelse.

Syn og hørsel

Fordi hestens øyne er plassert på siden av hodet, har hesten et meget stort synsfelt. Hesten ser godt både på langt hold og på nært hold (hesten kan se skarpt samtidig både på langt og kort hold). Det har sågar vist seg at hester kan se farge, og gul farge er den fargen de ser best. Deretter kommer grønt, blått og rødt. Det finnes undersøkelser som viser at visse hester er fargeblinde for noen farger. Hesten har også et bedre mørkesyn enn mennesket.

Hestens traktformede og bevegelige ytre ører er godt konstruert for å fange opp lyd. Hesten kan høre lyd fra ulike hold samtidig, og det kan du se på hestens ørespill når de beveges individuelt og uavhengig av det andre øret. Hesten hører lydsvinginger i samme frekvensområde som vi mennesker, dvs. 30 Hertz til ca. 20 000 Hertz. Hestens ører brukes ikke bare til å høre med, men de har også en viktig signalfunksjon.

Lukt og smak

På grunnlag av studier av hesteflokker har man kommet frem til at hestens luktesans er svært utviklet og meget viktig.

Hestens smakssans er lokalisert til tungens smaksløker, som fortrinnsvis finnes på sidene av tungeroten. Vi vet at hesten kan sortere bort for eksempel medisiner i krybben, men om det skyldes lukt- eller smakssansen eller en kombinasjon av begge, vet vi ikke. Hestens velutviklede smaksløker gjør at vi kan anta at den også har en velutviklet smakssans.

Følelse

Hestenes følelser er svært velutviklet, og hele hestens hud kan anses som ett eneste stort følelsesorgan som registrerer alle former for berøring. Hestens overleppe er utrustet med ekstra mange nerver, og nettopp berøring av mulen er en atferd som inngår i hestens kommunikasjonssystem, mens berøring av huden av for eksempel insekter, utløser andre reaksjoner.

Hestens språk

Hestens språk består av signaler som sendes ut av et individ og tas imot av et annet. Mange av signalene er medfødte, og en del av dem må forbedres gjennom innlæring. Hestens språk inndeles i lyd-, lukt-, syns- og berøringssignaler.

Da hestens lydsignaler er relativt få, går man ut fra at det først og fremst er de andre signalene som har betydning i hestens språk. Det er dog vanskelig for oss mennesker å oppfatte hestens signaler, fordi den kan ha ytterst små variasjoner i mimespillet, lepper, nesebor og i musklene rundt øynene og øyelokkene.

En del av hestens språk består av duftsignaler som vi mennesker ikke kan kjenne. Hestene derimot kan gjenkjenne hverandre ved at hvert dyr har sin egen, personlige duft.

Hestens kroppsholdning

Hesten har også tydelige signaler gjennom kroppsholdning og bevegelse. Om en brunstig hoppe for eksempel står som om hun skal urinere, så lokker det til seg hingstens oppmerksomhet. En annen typisk kroppsholdning er bakbeinstrusselen, der en hest med bakdelen mot en annen hest og med strøkne ører løfter et bakbein og deretter eventuelt sparker. Halen har også en signalfunksjon ved at hesten kan stikke halen inn mellom beina når den er redd og/eller underdanig.

Hestens lydsignaler

Skrikkneggingen er en høyere og mer utdratt lyd enn kneggingen. Den forekommer ofte og da normalt med åpen munn. Lyden brukes spesielt når flokkmedlemmer kommer for langt fra hverandre og kalles sammen.

Pip er en høy og skrikende tone som varer omtrent et halvt minutt. Så vel brunstige som ikke-brunstige hopper piper om en hingst kommer i nærheten av eller lukter på dem. Pipingen høres ofte under meningsulikheter både mellom hingster og hopper. Når hestene piper, holdes ørene ofte bakover som tegn på aggresjon, og de stamper eller slår ofte med frem- eller bakbeina.

Brøl er en lyd som ikke forekommer så ofte, men høres av og til fra hingster som avvises av brunstige hopper.

Blåsing er et varselsignal som lages ved at luft mer eller mindre kraftig støtes ut gjennom neseborene. Lyden anvendes for eksempel av hingsten hvis fremmede dyr eller mennesker nærmer seg. Når flokkmedlemmene hører denne lyden, blir de straks oppmerksomme på omgivelsene, er på vakt og klare til å flykte om nødvendig.

Hesten er et sosialt dyr

Man antar at hesten levde alene fra begynnelsen av bortsett fra i paringstiden, men at den har utviklet seg til å bli et flokkdyr, fordi det har mange fordeler. Det er klart at flere par øyne, ører og nesebor kan oppdage fienden raskere. Enkelte hester har dog alltid vært mer oppmerksomme enn andre dyr i flokken og er det fortsatt i dag og gir signal om flukt først av alle hvis de ser noe de oppfatter som truende. Når flokken hviler, er det alltid noen som holder vakt. Hester liker ikke å være alene, og det er viktig å ta hensyn til dette.

Lederskap

Lederskap kan man i prinsippet iaktta i tre ulike sammenhenger, som har det til felles at ett individ i en gruppe får resten av gruppen til å flytte seg.

Den første sammenhengen er når hingsten samler i sammen gruppen for å flytte den – vanligvis for at andre grupper har kommet for nær. Når han har samlet alle, driver han dem foran seg til avstanden til andre grupper er tilstrekkelig stor.

En annen form for lederskap utøves under gruppens vanlige vandringer, når de beiter og forflytter seg til hvileplasser og vann. I prinsippet kan hvilken som helst hest ta initiativ for å få gruppen i bevegelse ved at den langsomt begynner å trekke seg bort fra gruppen. Men det er ofte en eldre, erfaren hoppe som leder gruppen i slike tilfeller. Hvis de andre hestene er motiverte, og hvis de for eksempel er tørste, lar de seg villig trekkes med, og så følger alle etter.

Under fluktsituasjoner, for eksempel hvis gruppen skulle bli angrepet av rovdyr, eller hvis fremmede mennesker kommer for nær, er mønsteret et annet enn hvis gruppen beveger seg frivillig. Hvilket som helst av dyrene i gruppen kan så snart en fare oppdages, gi seg til å flykte, og da fører signalsystemet til at også resten av gruppen, hvis faren er påtakelig, følger etter den hesten som først flykter. Gruppen danner en tett klynge, føllene holder seg svært nær sine mødre, og lederhingsten springer lengst bak mellom flokken og faren.

Rangordning

I gruppen dannes det alltid en rangordning blant alle hestene. En hest oppnår dominans og høy rang ved å være så aggressiv at en annen hest viker unna, noe som betyr at den sistnevnte blir underdanig og aksepterer en lavere plass i rangordningen.

En metode for å sjekke i sin egen flokk, er å se hvor mange trusler hesten tar i mot, henholdsvis gir fra seg til andre hester. Den hesten som er ranghøyest, gir fra seg flest trusler og tar imot færrest trusler, og den hesten som er ranglavest, tar imot mange trusler og gir ikke fra seg så mange selv.

Ulike trusler

  • Bittvarsel, tilbakelagte ører og blottede tenner rettes mot motstanderen.
  • Sparkvarsel, bakdelen med piskende hale vendes mot motstanderen, og et bakbein løftes.
  • Bitt, hvis motstanderen ikke flytter seg, utvikler trusselen om bitt seg til et riktig hugg, vanligvis i halsen eller bakdelen.
  • Spark, sparkvarsel følges av enkeltstående spark med ett bein, eller flere spark med det ene eller begge bakbeina.
  • Forfølgelse, en hest kan med strøkne ører og trussel om bitt også jage bort en motstander ved å forfølge denne.
  • Rangordningen etableres og opprettholdes ved hjelp av trusler, styrkemålinger og unnamanøvrering. Hvis det kommer inn nye dyr i gruppen, plasseres de ved hjelp av trussel inn i rangordningen i løpet av én eller to dager, deretter er roen igjen etablert.