Forskjellen på scintigrafi, røntgen og ultralyd

Røntgen

Røntgenstråler kan delvis penetrere kroppens organer, og de røntgenstrålene som trenger gjennom kroppen, fanges opp på en røntgenfilm. Ulike vevstyper (skjelett, bløtdeler, fett, gass) absorberer ulike mengder røntgenstråling. På den måten dannes en silhuett av den undersøkte kroppsdelen på røntgenfilmen. Skjelett som inneholder store mengder kalk, absorberer mye av røntgenstrålingen. Skjellettdeler kommer derfor til å se hvite ut på røntgenfilmen. Når det gjelder hester, brukes røntgen fremfor alt for å undersøke skjelettet.

Ultralyd

Ultralyddiagnostikk bygger på at lydbølger med ultrahøy frekvens sendes inn i kroppsvevet. Lydbølgene reflekteres tilbake og gir opphav til et bilde på en bildeskjerm. Ulike vev gir ulik sterkt ekko, og disse forskjellene gjør det mulig å differensiere ulike strukturer og organer inne i kroppen (for eksempel bøyesener, hjerteklaffer og muskler). Metoden anvendes ved mistanke om endringer i bløtdeler og virker ikke hvis ultralydbølgene treffer skjelett eller gass i for eksempel lungen. Hjertet egner seg godt til ultralydsundersøkelse fordi bildene som mottas, er bevegelige.

Scintigrafi

Ved scintigrafi tilføres kroppen en radioaktiv substans, vanligvis i blodet. Med et såkalt gammakamera, som omvandler radioaktivitet til bilder (scintigram), avbildes fordelingen av radioaktiviteten i kroppen på en bildeskjerm. Ved å bruke ulike bærersubstanser kommer radioaktiviteten til å søke seg til ulike organer eller vev inne i kroppen. Sykt vev viser et avvikende mønster i fordelingen av radioaktivitet sammenlignet med friskt vev.