Hester har alltid en viss mengde tarmparasitter, men små forekomster er som regel ufarlige. Noen parasitter kan likevel være mer sykdomsfremkallende og forårsake skade hvis de får utvikle seg. Her kan du lese mer om vanlige innvollsparasitter hos hest, behandling og forebyggende tips.
Små mengder parasitter er vanlig hos alle hester, men med tid og alder, utvikler hesten en viss immunitet mot parasittene og deres skadevirkninger. Derfor er føll og unghester mer utsatt for alvorlige symptomer enn voksne dyr. I tillegg kan eldre hester eller individer med svekket immunforsvar være mer følsomme.
Alle tarmparasitter har en spesifikk livssyklus med en kontinuerlig utskifting av voksne parasitter som produserer egg, som blir til larver og deretter til nye voksne når de gamle parasittene dør (spontant eller etter ormekur).
Store (Strongylus spp.) og små (Cyathostominae) strongylider er de vanligste innvollsparasittene hos hest. De lever som voksen orm i hestens tykktarm, og ormene legger egg som kommer ut på beitet med avføringen. Eggene utvikler seg til larver som hesten får i seg ved å spise gresset. Parasittlarvene utvikler seg raskest i beitesesongen når det er varmt og fuktig. Både egg og larver overvintrer på beitet, og de kan overleve til neste beitesesong, og noen ganger i flere år.
Den store blodormens larver migrerer gjennom tarmveggene til de store blodkarene som forsyner tarmen. Her kan de gjøre stor skade og forårsake kolikk. Tilhelingen kan ta lang tid, og noen ganger blir tarmskadene permanente.
De små strongylidene (Cyathostominae) er røde eller hvite. Denne ormens larver kan, under visse forhold som kulde eller tørke, gå inn i dvale i tarmveggen og overleve der i lang tid. Ved senvinter eller om våren, kan larvene modnes («våkne til liv») og forårsake både diaré og kolikk. I dvalen er larvenes stoffskifte så lavt at ormemidler ikke har noen effekt. På denne måten kan den lille blodormen være vanskeligere å kontrollere, selv om hesten har blitt behandlet med ormekur.
I en vanlig avføringsprøve kan man ikke skille mellom egg fra stor og små blodorm, da det må gjøres en dyrkning for å kunne påvise store blodormer. Ved forekomst av stor blodorm kreves en annen parasittkontroll når det gjelder behandling og beiterutiner.
Les også: Kolikk hos hest - veterinæren forteller
Spolorm forekommer oftest hos føll og unghester, og sjelden hos friske, voksne hester, da de som oftest har utviklet immunitet. Typiske symptomer på spolorminfeksjon er avmagring. Føll kan få hengebuk og bli litt rufsete i pelsen.
Når larvene migrerer gjennom lungene og deretter beveger seg til mage- og tarmkanalen, kan symptomer fra luftveiene oppstå, som hoste og slimete neseutflod. Spolorm kan, ved stort antall, gi forstoppelse i tynntarmen og i alvorlige tilfeller føre til avlivning hvis det ikke behandles i tide.
Ormen lever i tynntarmen og produserer store mengder egg, som kommer ut på beitet med avføringen. Disse eggene blir værende på beitet til neste år og utgjør en smittekilde for neste års føll. Å tilby føllene et rent beite er derfor det beste forebyggende tiltaket mot spolorminfeksjon.
Det finnes utbredt resistens hos spolormen mot flere av de vanlige ormekur preparatene, og derfor har føll egne anbefalinger for behandling mot spolorm.
Les også: Før beiteslipp - viktig med gradvis overgang til gress
Føllorm/trådorm (Strongyloides westeri) er også relativt vanlig. Føllene smittes gjennom råmelken til hoppa, og ormene kan forårsake diaré. Symptomene hos føllet oppstår ofte samtidig som hoppa får sin første brunst, omtrent ti dager etter fødselen. Det utvikles vanligvis immunitet mot ormen når føllet er fire til seks måneder gammelt.
Ormens egg utvikler seg til larver på beitet, hoppa blir infisert og larvene lagres i vevet ved juret som smitter neste års føll.
Les også: Kolikk hos føll
Bendelormen skiller ut egg som kommer ut med avføringen. Eggene spises av midd, og eggene klekkes til larver inni midden. Hester spiser midden mens de gresser, og etter 6-10 uker blir larvene til voksne bendelormer.
Den voksne bendelormen (Anoplocephala perfoliata) finnes i overgangen mellom tynntarmen og blindtarmen, hvor den noen ganger kan forårsake skader og fordøyelsesforstyrrelser. For eksempel kan høyt antall bendelorm føre til forstoppelse og nedsatt motilitet/motorikk i blindtarmen.
Den vanligste arten av hestebrems (Gasterophilus intestinalis) legger gulhvite egg i hestens pels på frambeina, hvorpå hesten klør eller slikker i seg eggene. Larvene kan da sees i munnhulen eller i magesekken. Dette er som regel ufarlig for hesten, men kan i verste fall skade slimhinnen i magen eller munnen.
Les også: Hestens munn, tenner og vanlige tannproblemer
Generelt bør hester behandles med ormekur dersom de har mer enn 200 EPG (egg per gram) i avføringsprøven. Det er likevel viktig å rådføre seg med veterinær for å lage en plan for parasittbehandling som er tilpasset hesten din sine behov. Dette fordi faktorer som blant annet alder, sykehistorikk, smittepress og beite spiller inn, når en hest bør få ormekur.
For å få oversikt over parasittforekomsten kan du ta avføringsprøve. Prøvene analyseres for egg, hvorpå prøven eventuelt dyrkes for stor blodorm om våren (april-mai). Rådfør deg med veterinær om det er aktuelt for hesten din.
De vanligste innvollsparasittene hos hest er store og små strongylider (blodorm), spolorm, føllorm, bendelorm og hestebrems (magebrems). Disse kan gi ulike symptomer og helseproblemer, spesielt hos føll, unghester og hester med nedsatt immunforsvar.
Smitte oppstår blant annet pga. dårlig hygiene på beite, rullering av beitetid mellom ulike hester eller at flere hester går sammen på beite. Parasittene har en livssyklus der egg skilles ut med avføringen på beitet. Eggene utvikler seg til larver som hesten får i seg når den spiser gress. Noen parasitter, som føllorm, kan også smitte via råmelk fra hoppa. Bendelorm smitter via jordlevende midd som hesten får i seg sammen med gresset.
Det anbefales å ta avføringsprøve om våren (april–mai) før hestene slippes ut på beite, og for å få oversikt over parasittforekomsten i flokken. Prøvene analyseres for egg, og kan dyrkes for å påvise store blodormer. Rådfør deg med veterinær for videre oppfølging.
Behovet for ormekur avhenger av hestens alder, sykehistorikk, smittepress og beiteforhold. Generelt bør alle hester behandles dersom de har over 200 EPG (egg per gram) i avføringen, eller hvis det påvises store blodormer eller bendelorm. Føll og unghester har egne anbefalinger for behandling.
Det viktigste forebyggende tiltaket er å følge opp med regelmessige avføringsprøver, tilpasset ormekur og god beitehygiene/møkking. For føll er det spesielt viktig å tilby rent beite for å redusere smittepresset.
Obs! Hvis dyret ditt trenger akutt hjelp, oppsøk veterinær snarest! Det er lurt å ringe klinikken så de kan forberede seg på at dere kommer.
