Seneskade hos hest
En seneskade oppstår som oftest som et resultat av overbelastning av senen, hvilket forårsaker en inflammasjon (betennelse). Seneskader rammer fremfor alt bøyesener og gaffelbånd.
En seneskade oppstår som oftest som et resultat av overbelastning av senen, hvilket forårsaker en inflammasjon (betennelse). Seneskader rammer fremfor alt bøyesener og gaffelbånd.
Sener sitter i hver ende av en muskel og fester muskelen til skjelettet. Overbelastning av en sene leder til at fibrer i senen strekkes ut for mye og dermed skades eller går av, hesten har fått en seneskade. Som ved alle typer av skader svarer kroppen med en betennelsesreaksjon.
En mindre alvorlig seneskade gir ikke alltid så tydelige symptomer. En lett varmeøkning og hevelse over den skadde senen som raskt forsvinner, kan være de eneste tegnene. Alvorligere skader gir mer varme, hevelse og smerte ved trykk over den skadde senen. Ved kraftigere skader ser man en tydelig konturforstyrrelse i området. Det er vanlig at hesten blir halt, men haltheten pleier å minske betydelig etter bare noen dager. Ved kraftigere seneskader risikerer man at haltheten blir kronisk.
Les også: Infeksjoner i hoven
Veterinæren kjenner på det skadde benet for å lete etter tegn på betennelse. Det vil si varme, hevelse og / eller smerte. Veterinæren undersøker også om hesten er halt. Ved en mistenkt seneskade er den beste undersøkelsesmetoden ultralyd. Ved hjelp av ultralyd kan man studere senen både opp langs senen og i tverrsnitt for å se etter skade. Ultralyden kan også brukes til å følge helingsprosessen.
For å gi støtte til den skadde senen, kan det være veterinæren anbefaler bruk av ulike typer av støttebandasje. Meningen med behandlingen er å redusere betennelsen så raskt som mulig for å minske dannelsen av arrvev og øke sjansen for en god helning slik at hesten kan bli bra igjen.
Seneskader heler langsomt. For å oppnå best mulig resultat, er det viktig å følge veterinærens råd om hvordan hesten skal behandles og opptrenes. Så snart det er mulig av hensyn til skaden, skal hesten begynne å røre på seg i kontrollerte former, på et hardt, jevnt underlag. Det bør skje ved at man leier hesten, lar den gå i skrittemaskin, eller rir hesten i skritt. Etterhvert økes treningsmengden.
Gjennom å følge med på skaden med jevnlige ultralydundersøkelser, kontrollerer veterinæren at helingen går som den skal og at treningsnivået øker i passe takt.
En hest som har hatt en seneskade, har større risiko for å få det igjen, da en sene som en gang har blitt skadet aldri blir like sterk som en normal sene. Jo mer alvorlig skaden er, desto større er sjansen for at hesten får varige mèn. Det er vanlig at hesten får en kronisk fortykning i det skadde området på grunn av arrvev. En annen følge er sammenvoksning med omkringliggende vev. Vedvarende halthet kan også forekomme.
En seneskade hos hest oppstår som oftest på grunn av overbelastning, som fører til at senefibrene strekkes for mye og skades. Dette gir en betennelsesreaksjon i senen, og rammer særlig bøyesener og gaffelbånd.
Typiske symptomer er varme og hevelse i området rundt senen, smerte ved trykk, konturforstyrrelse, og halthet. Ved milde skader kan symptomene være mindre tydelige, mens alvorlige skader gir mer markante symptomer.
Kjøl ned det skadde området flere ganger daglig de første 48 timene, bandasjer benet, og la hesten hvile. Kontakt alltid veterinær for vurdering og videre behandling.
Veterinæren undersøker benet for varme, hevelse og smerte, sjekker om hesten er halt og bruker ofte ultralyd for å vurdere skadeomfanget. Behandlingen kan inkludere tiltak for å redusere betennelse. Seneskader heler langsomt, det er derfor viktig å gi hesten mye hvile.
Seneskader heler langsomt, og det er viktig å følge veterinærens opptrappingsplan nøye. En skadet sene blir aldri like sterk som før, og det er økt risiko for nye skader og varige endringer som kronisk fortykning eller sammenvoksninger i vevet.
Obs! Hvis dyret ditt trenger akutt hjelp, oppsøk veterinær snarest! Det er lurt å ringe klinikken så de kan forberede seg på at dere kommer.
