Avlive hund? Dette må du vite

Det å trenge å ta avgjørelsen om å avlive hunden sin er noe mange hundeeiere frykter. Her forklarer vi litt om hvordan avlivingen går til, og hva som skjer med hunden etterpå.

Avlivingen

Det aller vanligste er at hunden avlives av veterinær. Noen veterinærer kan gjøre hjemmebesøk og utfører avlivingen i hjemmemiljø. Noen hundeeiere, framfor alt jegere, foretrekker å skyte jakthunden sin. Det avgjørende i valget av avlivingsmetode er hva man tror er minst skremmende og plagsomt for hunden. Vi må også tenke på hva som føles best for en selv.

Hvis hunden avlives hos veterinæren så skjer det ved at veterinæren sprøyter inn en spesiell avlivingsveske direkte i blodet. Veterinæren setter oftest inn en kanyle i frambenets blodkar slik at man eventuelt kan sprøyte inn mer avlivingsveske uten å behøve å stikke hunden på nytt. Vesken består av narkosepreparat og er i prinsippet en overdose av søvnmiddel. Hunden sovner oftest inn stille og rolig. Hvis hunden er urolig før veterinærbesøket kan man først gi beroligende middel slik at den ikke trenger å kjenne unødvendig stress.

Når hunden ikke lenger er ved bevissthet kan det forekomme at den får refleksmessige rykninger eller muskelbevegelser i deler av kroppen. I blant kommer det også avføring og urin fra tarm og blære, ettersom muskulaturen blir avslappet. Dette er ikke noe som hunden vet om eller forbinder med ubehag, og det er helt naturlig. Derimot kan være det bra å vite for hundeeier at det forekommer.

Ivaretakelse av kroppen

Avliver man hunden hos veterinæren sørger de som oftest for å sende hunden til kremering. I dag kan man velge om man vill ha separat kremering for å få asken tilbake i en urne. Vil man ikke dette, kan man velge felles kremering, det vil si at hunden kremeres sammen med andre dyr. Hvis hunden leveres hos veterinæren så forvares den av hygieniske årsaker i en plastsekk i et kjøle- eller fryserom til den skal transporteres til destruksjonsplassen.

Visse krematorier tar imot hunden direkte fra eieren. På denne måten kan man få tilbake urnen raskere. Det finnes også muligheter for å være med på kremeringen for de som ønsker det. De fleste krematorier har et utvalg av urner i ulike prisklasser for asken, og det kan finnes muligheter for å få kjøpt gravsten her.

I Norge finnes det et fåtall gravlunder for dyr der man har mulighet til å grave ned så vel hele kroppen som aske etter dyret. Mange velger å ta med hunden hjem for å begrave den i hagen hjemme eller på hytta. Det man skal tenke på da er å kontakte kommunen for å høre om det finnes noen regler for dette i akkurat den kommunen. Normalt gjelder det at hunden skal begraves slik at den ikke kan graves opp av andre dyr, og at den ikke begraves i nærheten av drikkevann eller der det dyrkes mat.

Å gå videre

For mange som har mistet en hund føles det umulig å umiddelbart skaffe en ny. Man kjenner en lojalitet mot den avdøde hunden, og føler at man aldri kommer til å få en hund som kan erstatte den gamle hunden. Man føler også at man ikke vil utsette seg for den sorg det innebærer å miste en hund.

Tanken er heller ikke at man skal få en hund som ”erstatter” den gamle. Hvert individ er unikt og det er ikke meningen at den nye hunden skal ta den gamles plass. Din gamle partner kommer alltid til å ha en unik plass i hjertet ditt, men det hindrer ikke at det finnes rom for en ny venn som kan gi deg helt nye erfaringer.

En måte å gi den gamle hundens liv mening er jo faktisk å bruke det man har lært seg for å få en bra tilværelse sammen med sin nye hund. Og selv om sorgen er noe man aldri noensinne ønsker seg igjen, så må man ikke glemme at den kommer først etter mange, mange år av glede og samvær med hunden.

Den minst smertefulle måten å komme over tapet av en hund på er om man allerede har flere hunder. De andre hundene vil jo da fremdeles kreve sine daglige behov og omstillingen av livsstil blir ikke så stor som den ville blitt om man plutselig var helt uten hund.

Å ha hund påvirker livskvaliteten positivt – det vet alle som har hatt fordelen av å dele sine liv med sin firfotede venn. Undersøkelser viser at helse og velbefinnende forbedres ved det fellesskap og dertil fysisk aktivitet som det å være hundeeiere innebærer. Hvor viktig det enn er å gi sorgen etter den gamle hunden tid til å heles, så er det like viktig å la det å være hundeeier fortsatt være en verdifull del av livet.

Fakta hentet fra Svenske kennelklubbens brosjyre "Den gamla hunden".

Liker? 13 av 17 likte , 3,8 i rangeringer