Moa Persson sier seg å være oppvokst i ei valpekasse. Hun fikk sin første egne hund da hun var 5 år og allerde 4 år senere viste hun frem den første utstillingschampionen. Dette skjedde på ”Stora Stockholm”.
- I dag er jeg oppdretter av labrador, golden retriever og mops. Mopsene har jeg valgt rett og slett fordi en god latter forlenger livet. Og ler, det gjør man både med og av dem, forteller hun.

Moa er utstillingsdommer siden mange år tilbake. 1977 begynte hun sin dommerutdannelse hos SKK og har siden den gang stadig utøket antall raser, for så å bli autorisert allround-dommer i begynnelsen på 90-tallet.
- I dag dømmer jeg ca 5000 hunder hvert år, mange av disse i utlandet.

Brenner for anatomi

Selv for å være oppdretter og dommer, har Moa et uvanlig stort interesse for anatomi.
- Mine vennerkaller meg ”anatomifreak” , ler hun, og forteller at hun gjerne diskuterer temaet med sine dommerkolleger også.

- Jeg pleier å si at hundens skjelett er som en kleshenger – og det finnes veldig mange forskjellige kleshengere. Er det ikke en bra kleshenger spiller det ingen rolle om det så er en Armanidress du henger opp. Med det mener jeg at jeg f.eks ikke bryr meg om hunden har lang pels. Om ikke kleshengheren er riktig og fungerer som den skal, henger uansett ikke pelsen bra, forklarer hun.

Hun sier hun vil kunne ta skikkelig i hundene som hun dømmer, selv om eier har brukt timer på å få pelsen perfekt. Hun legger også stor vekt på hundens opprinnelige bruksområde. Dette er jo faktisk grunnen til at akkurat denne rasen ble til en gang i tiden.

Vei fordeler og ulemper mot hverandre

Moa synes at hver enkelt hunds egenskaper skal veies i vektskåler.
- Tenk deg at du legger alle hundens ulemper/dårlige sider i en skål og fordelene i den andre. Veier skålene likt har du kommet en god bit på vei. Den dagen du får en hund som veier tyngst i skålen med fordeler, har du fått hunden i ditt liv.

Under Moas forelesninger i Sverige har det vært en het debatt om at det i dag nesten kan virke som en trend at unge hunder ofte vinner på utstillinger. Noen oppdrettere önsker at det innføres junior-cert , andre vil øke alderen for å oppnå championat og ytteligere noen vil legge ansvaret på de som byr inn og bestemmer hvem som skal dømme.

Moa er enig i at det dessverre er mange unge hunder som vinner for stort og for mye.
– Om det i tillegg er i en rase som utvikles sent, ser man bort fra disse hundene når de er ferdig utviklet, for da er de blitt altfor mye, sier hun.

Bruk gamle hanner med bra statistikk

Det kan også være veldig uheldig å bruke de unge vinnende hannene for mye og for tidlig i avl.
- Det er trist at ikke flere gamle hanner benyttes i avlen, for det er jo faktisk bare etter dem som vi kan se et resultat. Det ville være så mye bedre om vi brukte det avlsmaterialet som faktisk har bevist at det duger.

Noe som heller ikke alle ser ut til å ha fått med seg, er at ikke alle championhanner gir champions.
- Det fantes en engelsk oppdretter med navnet Mary Scott, the Queen of Cockers som sa: ”If you see a nice dog, use his father” og jeg synes det ligger mye i det.. 

Korrekt dømming viktigere enn resultat 

Moa er selv en aktiv utstiller, men synes det er synd at konkurransemomentet nå har blitt viktigere enn selve avls bedømmelsen.
- Jeg elsker å få en korrekt skrevet kritikk på mine hunder.Jeg hater derimot å gå hjem med BIR og en kritikk som sier god dag mann økseskaft. Så lenge jeg får en korrekt kritikk kommer jeg gjerne tilbake til samme dommer en annen gang selv om resultat for dagen skulle bli ”very good”.

Hun forteller at når hun selv dømmer er hun aldri flau for å ta frem rasestandarden under bedømmingen. –Ingen hund skal behøve å få en bedømmelse av meg, positiv eller negativ, som er gjort på et feilaktig grunnlag, sier Moa.

Det er ensomt å være dommer

For å klare rollen som dommer, må man i følge Moa ha meget god selvtillitt. Det er et ensomt arbeid.
- Folk prater om deg og ikke med deg. Før var det bare via telefonen som sladder ble ført videre, men i dag har vi både hjemmesider, diskusjonsforum og noe som kalles ”face”, kostaterer hun.

Til tross for sladder og baksnakking så elsker Moa å dømme hunder.
- Jeg drives av min nysgjerrighet, men den dagen jeg føler at jeg ikke lærer noe nytt eller ikke utvikles i ringen lenger skal dere slippe å se meg mer i disse sammenheng, avslutter Moa.