Sener består av bånd av fibrøst bindevev. De sitter i hver ende av en muskel og fester muskelen til skjelettet. Overbelastning av en sene leder til at fibrer i senen strekkes ut for mye og dermed skades eller går av, hesten har fått en seneskade. Som ved alle typer av skader svarer kroppen med en betennelse.

Symptom ved betennelse er varme, hevelse, smerte og nedsatt funksjon (halthet). Seneskader rammer fremfor alt bøyesener og gaffelbånd.

Hva er symptomene?

  • Varme i området ved den skadde senen
  • Hevelse i området ved den skadde senen
  • Smerte ved trykk over den skadde senen
  • Konturforstyrrelse i området ved den skadde senen
  • Halthet

Hva kommer seneskader av?

Gjentatt overbelastning av en sene leder til små mikroskader i vevet, som ved fortsatt overbelastning til slutt kan lede til en mer omfattende seneskade, eller i verste tilfelle til at senen går av, en såkalt ruptur. En seneskade kan også oppstå akutt om hesten tråkker skjevt. Det er større risiko at en utrent hest som anstrenges hardt rammes av en seneskade enn et individ som suksessivt er trent for oppgavene den utfører.

Gjennom nøye overveid unghesttrening styrkes senene og risikoen for fremtidige skader minsker. Det er samtidig viktig å ikke trene hesten for mye, ettersom det også øker risikoen for at hesten senere skal rammes av en seneskade. Sener som oftest rammes av seneskade er den overfladiske bøyesenen og gaffelbåndet. Også den dype bøyesenen, den dype bøyesenens forsterkningsbånd og strekksenene kan skades. Ulike raser rammes av ulike typer av seneskader, ettersom vi bruker de på forskjellige måter. Ridehester rammes fremfor alt av skader i den overfladiske bøyesenen, mens travere oftere rammes av gaffelbåndsskader.

Følger av seneskader

Seneskader leges langsomt, blant annet på grunn av at sener har dårlig blodforsyning. Derfor er det viktig å lå helingsprosessen ta sin tid. En hest som har hatt en seneskade, har større risiko for å få det igjen, siden en sene som en gang har blitt skadet aldri blir like holdbar som en frisk sene. Jo alvorligere skaden er, desto større er sjangsen for at hesten får varige mén, som kan påvirke ytelsen i fremtiden. Det er vanlig at hesten får en kronisk fortykking i det skadde området på grunn av arrvev. En annen følge er sammenvoksning med omkringliggende vev. Vedvarende halthet forekommer også.

Hvordan påvirkes bruksegenskapene?

En seneskade innebærer ofte lang rekonvalenstid før hesten kan brukes som vanlig igjen.  Avhengig av hvor alvorlig skaden er, kan man regne alt ifra noen måneders rekonvalenstid, opp til et år, eller i noen tilfeller mer, før skaden er leget. Noen hester blir aldri bra.

Hvordan forebygger jeg en seneskade?

Fysiologi

Sener er en type vev som krever lang tid for å tilpasse seg økt belastning. For å få en holdbar hest, er det derfor viktig at den unge hesten får røre seg mye, gjerne på store og kuperte områder, sammen med jevngamle hester. Tidlig trening er også bra, under forutsetning at typen av trening og mengden, tilpasses til hestens alder og modenhetsgrad. En hest som trenes for sitt bruk fra den er unghest, har skjelett, muskulatur og sener som klarer mer belastning og har derfor mindre risiko for å få en seneskade. Det er likevel viktig at den ikke trenes for hardt, siden det kan føre til forandringer i senevevet som istedet øker risikoen for seneskader.

Miljø

Daglig utegang i store og kuperte luftegårder sammen med flere hester, gir hesten en naturlig mulighet til å røre seg mye og det styrker skjelett, sener og muskulatur.

Utnytt gjerne naturlige hinder i hagen, gjenneom å bygge luftegården slik at hestene tvinges til å passere hinderene, for å ta seg fra en del av området til en annen.

Unghester bør gå i flokk med hester i samme alder. Det beste er om de kan gå på løsdrift, siden det gir maksimal bevegelsesfrihet.

Se over underlaget på ridebaner og i ridehus. Ett bra underlag er passe mykt, ikke for dypt og ikke glatt. Det er viktig at underlaget stelles regelmessig slik at det ikke oppstår groper der hestene oftest går. Om man har problemer med underlaget, eller man skal lage en ny bane, bør man snakke med proffesjonelle for råd.

Fôr

For å få en holdbar hest er det viktig at fôrplanen er balansert. Mer informasjon om hvordan man regner ut en fôrplan finner du blant annet i heftet  ”Hästens näringsbehov och fodermedel” av Christina Planck m fl, 1997 og i boken ”Hästens näringsbehov och utfodring” av Christina Planck og Margareta Rundgren, 2003, eller man kan rådføre seg med fôrleverandøren.

Håndtering og bruk

Visitere hesten grundig hver dag. Kjenn igjennom bena, og vær spesielt oppmerksom på tegn til betennelse som varme, hevelser eller ømheter. Om man gjør det hver dag har man gode muligheter til å oppdage skader tidlig og kan raskt begynne å behandle ved en skade. Det øker forutsetningene for rask leging.

Beskytt senene ved å bruke senebeskyttere ved for eksempel sprang.

Det er viktig at hesten har godt feste og ikke sklir når man er ute og rir eller kjører. Om underlaget er leirete eller isete, skal hesten ha brodder.

Vær nøye med å variere treningen og å trene på variert underlag. Det styrker senene og minsker risikoen for skader i fremtiden. Unngå å la hesten gå for mye på altfor myke eller dype underlag. Legg av og til inn treningsøkter med skrittmosjon på harde underlag, som for eksempel asfalt.

Overdreven trening eller for høy treningsdose for et utrent individ, øker risikoen for seneskader. Det går relativt fort å trene opp kondisjonen og muskelmassen på en hest, det tar betydelig lengre tid for sener og skjelett å tilpasse seg den nye belastningen. Derfor bør alle endringer i treningen gjøres suksessivt, for å minske risikoen for tilbakefall i form av skader. Hvor mye og på hvilken måte en hest skal trenes er individuelt. Man må ta hensyn til faktorer som hestens alder, utdanningsnivå, hestens mulighet for å nå det man vil oppnå og sitt eget kunnskapsnivå. Gjennom samarbeid med en kyndig trener eller instruktør, får man hjelp til å trene sin hest på den beste måten for at den skal holde seg frisk i fremtiden.

 

Å tenke på:

  • Begynn å trene unghesten tidlig, men gå langsomt fram og øk belastningen suksessivt.
  • Venn også den voksne hesten suksessivt ved økt belastning.
  • La hesten være ute så mye som mulig, gjerne på store og kuperte områder sammen med andre hester.
  • Utnytt naturlige hinder i uteområdet.
  • La unghester gå i flokk og på løsdrift.
  • Unngå for mye trening på samme underlag, unngå fremfor alt dype, myke underlag.
  • Se til at forplanen er balansert.
  • Visitere hesten hver dag.
  • Bruk senebeskyttere ved behov.
  • Bruk brodder ved fare for glatt underlag.
  • Trene passe mye.
  • Samarbeid med dyktig trener som kan hjelpe til med å lage et treningsprogram.

 

Diagnose og behandling

Hvordan merker jeg at hesten har en seneskade?
  • Varm i området ved den skadde senen.
  • Hevelse i området ved den skadde senen.
  • Smerte ved trykk over den skadde senen.
  • Konturforstyrrelse i området ved den skadde senen.
  • Halthet.

En lett seneskade gir ikke så tydelige symptomer. En lett varmeøkning og hevelse over den skadde senen som raskt forsvinner, kan være de eneste tegnene. Alvorligere skader gir mer varme, mer hevelse og smerte ved trykk over den skadde senen. Ved kraftigere skader ser man en tydelig konturforstyrrelse i området. Det er veldig vanlig at hesten blir halt, men haltheten bruker å minske  betydelig etter bare noen dager. Ved kraftigere seneskader risikerer man at haltheten blir kronisk.

Hva skal jeg gjøre?

Kjøle ned benet. De første 48 timene etter en skade er det stor nytte å kjøle ned hestens ben. Kjøle benet 3-4 ganger pr døgn, ca 30 minutter pr gang. Enten med rennende kaldt vann eller med noen form for kjølebandasje. Gjennom å kjøle skaden minsker hevelsen og derved forbedres legingen.

Bandasjere benet. Bruk et underlag og en vanlig uelastisk bandasje og bandasjer fra framkneet  til og med koden, alternativt fra haseleddet til og med koden. Å bandasjere benet forbedrer legingen, fordi hevelsen minsker. Om hesten har mye vondt i sitt skadde ben, bør man bandasjere også motsatt sides ben, for å unngå at hesten får overbelastningsskader i det benet. Bandasjen bør byttes daglig.

La hesten hvile til den har blitt undersøkt og man kan konstatere hvor alvorlig skaden er.

Kontakt alltid veterinær om du mistenker en seneskade, slik at hesten raskt får rett behandling. Veterinæren har mulighet til å påskynde legingen, ved å gi hesten en type anti-inflammatorisk medisin.

Hva gjør veterinæren?

Veterinæren kjenner på det skadde benet for å lete etter tegn på betennelse. Det vil si varme, hevelse, smerte. Veterinæren undersøker også om hesten er halt. Ved en mistenkt seneskade er den beste undersøkelsesmetoden ultralyd. Ved hjelp av ultralyd kan man studere den mistenkt skadde senen både opp langs senen og i tverrsnitt. Ultralyden kan også brukes for å følge helingsprosessen.

For å gi støtte til den skadde senen, bruker veterinæren å anbefale ulike typer av støttebandasje. Meningen med behandlingen er å minske betennelsen så raskt som mulig for å minske dannelsen av arrvev og derigjennom å øke sjangsen for en god helning slik at hesten kan bli frisk igjen.

Seneskader som ikke blir bra av annen behandling, kan opereres ved at man gjør en så kalt seneklyvning. Det innebærer at man gjør et langsgående snitt i senen, på flere plasser. Meningen er å øke blodtilførselen i områdetog derved gi heling.

 

Å gjøre:

  • Kjøle ned benet.
  • Bandasjere benet.
  • La hesten hvile til den har blitt undersøkt av veterinær.
  • Kontakt veterinær.

 

Rehabilitering og pleie

Det akutte stadiet er over, hva skal vi gjøre nå?

Seneskader heler langsomt. For å oppnå best mulig resultat, er det viktig å følge veterinærens råd om hvordan hesten skal behandles og trenes. Så fort det er mulig av hensyn til skaden, skal hesten begynne å røre på seg i kontrollerte former, på et hardt, jevnt underlag. Det skal skje gjennom at man går med hesten, lar den gå i skrittemaskin, eller kjører eller rir hesten i skritt. Etterhvert økes treningsdosen.

Gjennom å følge med på skaden med jevnlige ultralydundersøkelser, kontrollerer man at helingen går som den skal og at treningsnivået øker i passe takt. Det gjelder å unngå at skaden forverres igjen, siden hver ytterligere skade, gir dårligere heling.

I en periode etter skaden er det bra å bandasjere det skadde benet for å motvirke hevelse og gi støtte til det skadde vevet. Om hesten har mye vondt, kan også motsatt side bandasjeres for å unngå overbelastningsskade der. Man kan med fordel bruke zinkaband, en sinklimbandasje som blir litt hard når den tørker. Hvis man bruker zinkaband, er det svært viktig å bare legge på bandasjen og absolutt ikke dra til, siden bandasjen i så fall lett blir for hard og kan forårsake trykkskader. Det går også bra å legge en ordentlig stallbandasje med et underlag og en uelastisk bandasje. En zinkaband bør byttes hver tredje til fjerde dag avhengig av hvor hovent benet er, eller det som er foreskrevet av veterinæren. En vanlig stallbandasje skal byttes daglig. Følg den behandlende veterinærens råd når det gjelder bandasjering.

Det er viktig å ha tålmodighet med seneskader og ikke begynne å trene hesten for fort.

 

Å gjøre:

  • Følg veterinærens råd om rekonvalesensperioden.
  • Tren opp hesten langsomt.
  • Følg helingsprosessen ved gjentatte kontroller hos veterinær.
  • Kontakt veterinær igjen ved tegn til tilbakefall.
  • Bruk støttebandasje.
  • Ha tålmodighet.